Beste tekst

#20 - Sara Stokke

Hun visste hvor hun var. Gatene hun gikk langs var kjente. Personene som gikk forbi hadde hun sett før. Likevel var det ikke hennes gater. Det var ikke hennes folk.

 

Hun visste hvor hun skulle. Hun hadde gått her mange ganger før, men likevel…. alt var fremmed. Fiendtlig og ukjent på samme tid.

 

Telefonen i lommen hennes vibrerte. Hun tok den opp og fant det kjente og kjære. De vante appene, de vante vennene. Det var her hun var hjemme, det var her hun var kjent. Der ute, i gaten foran henne, var det ingen som kjente henne eller visste hvem hun var. Ville noen savne henne hvis hun ble borte, nei sikkert ikke, men noen der inne i det elektriske rektanglet ville  sannsynligvis lurt på når neste status skulle komme. Ikke som her ute på gaten. Her ute hvor ingen noen gang bryr seg.

 

Hun la telefonen tilbake i lommen. En gutt gikk forbi. Kjekk, tenkte hun. Han så henne ikke. Han smilte bare som en idiot til rektanglet i hånden sin.  

 

Hva skal til for at noen snakker med meg? Er det ingen der ute som fortsatt snakker menneske til menneske? Samtidig som hun tenkte dette kjente hun suget etter å sjekke telefonen igjen. Ingen nye varsler.

 

Da hun gikk nedover gaten, lengtende etter den neste vibrasjonen, hørte hun på sangen «hjernen er alene». Det var noe med den sangen som kjentes riktig ut. Viktig. Men på samme tid…. Galt? Hun begynte å nynne til tonene i hode sitt. «Jeg hvisker hjelp, selv om jeg vet ingen kan høre meg». Akkurat slik er det – tanken satte seg i hodet, og hun kjente hvordan hjernen tok posisjon for et skrik. Et skrik om ensomhet. Fanget i en verden som blir digitalisert. Ett øyeblikk slo tanken henne at om hun virkelig stoppet opp og skrek, akkurat her i gaten, ville antagelig den eneste reaksjonen være at noen tok opp kameraet på telefonen og filmet henne. Noen ville ringt alarmsentralen, kanskje….

 

Ikke det at noen bryr seg om hva folk faktisk gjør. For det gjør de ikke. Sosialt selvmord er den eneste form for handling som skaper en reaksjon i dagens samfunn. Ikke det at hun hadde tenkt på selvmord ofte. For det hadde hun ikke. Det var bare en tanke som kom med det ensomme skriket som aldri ble skreket. Sammen med den ensomheten som trakk seg over henne når den kjekke gutten ikke så opp på henne, eller når det ikke var nye varsler på telefonen. Hun sjekket telefonen igjen. Fortsatt ingen nye varsler.

 

Sangen var lengre enn hun husket. Gatene var også lengre enn hun husket, men de var like lange som alltid. Tiden gikk bare sakte. Hvorfor gjorde den det?

 

Lysene fra gaten hun gikk langs skinte ned på henne da hun kjente en regndråpe traff henne på toppen av hodet. Dråpe etter dråpe så bygde det seg opp til en skikkelig regndusj. Hun løp ikke, men kjente heller på måten regnet traff henne på. Det var noe sørgelig med denne sangen som passet så bra til regnet.

 

Telefonen vibrerte i lommen hennes, men hun brydde seg ikke. Hun merket den. Hun bare klarte ikke tanken på å se. Tankene hennes var allerede fulle av ensomme skrik som aldri stoppet. Kanskje internettet visste hvorfor? Nei! Hun følte ikke telefonen lengre, den lå dødt i lommen hennes. Det eneste som indikerte at den fortsatt var der var den hvite ledningen som gikk fra det elektriske rektanglet til øret hennes.

 

Jenta begynte å synge høyt på sangen. «Jeg roper hjelp, selv om jeg vet ingen kan høre meg». Hun brydde seg ikke lenger. Håret hennes var gjennomvått, men hun brydde seg ikke. Genseren hennes satt tett til huden, og håret klistret seg til ansiktet og skuldrene hennes. Hun begynte å danse til musikken, og folk så på henne. Men hun brydde seg ikke om noe av det.

 

Hvorfor skulle det ha noe å si at hun sang høyt? Hvorfor skulle det ha noe å si at hun danset som en idiot langs gatene? Hvorfor brydde hun seg om de andre? Hvem var de andre? Hvor er de kjente gatene hennes? Hvor var de kjente folkene hennes? Var det tårer eller regn som rant nedover kinnet hennes?

 

Og mens sangen kom til en slutt med sitt siste «alene i hjernen» stilte hun seg midt i veien. Det høye skriket av hjul som skled langs asfalten og den siste tonen av sangen gikk i ett. Det samme gjorde det kalde sommerregnet og det røde blodet fra den stilleliggende jenta. Håret lå fortsatt klistret til ansiktet, genseren lå vått rundt henne. Lukten av brent gummi penetrerte nesen til alle som så, men var det egentlig noen som så det? I hvert fall ikke med egne øyne, men heller gjennom det elektriske rektanglet de nå ser verden gjennom.

#21 - Caroline Halvorsen

Jeg står naken, helt naken og ser på meg selv i speilet. Jeg studerer det lange tykket håret, som følger kroppen min helt ned til hoften. Blikket fortsetter, forbi hoften, nedover lårene og helt ned til føttene. Jeg er lang, jeg er tynn. Huden litt blek, men jeg er fin. Og han er fin, William. Han er sikkert på vei, rett bort i gata. Min Will… Jeg skvetter til, av ringeklokken, et hardt forstyrrende kling. 

 

-Halla, sier han med den dype vakre stemmen. Det maskuline ved han lyser opp, han er så inderlig fin. Han tar hånden rundt nakken min og lener seg bestemt mot meg. Jeg er i tvil om det er et kyss eller en klem som er i vente, og ender opp med å lande stresset inntil kinnet hans i det som blir en klein blanding. Han står i døråpningen min, med de fine mørke krøllene sine og de dype blå øynene. Han er noen få år eldre enn meg, men ikke så mange at det gjør noe.

-Er du opptatt eller? Jeg kom litt tidligere enn jeg sa, beklager. Han lukker døren etter seg og kler av ytterklærne i den mørke gangen, hvor pæren ikke lenger fungerer. 

-Neinei bare kom inn du, jeg har bare dusjet. Jeg smiler mot han, med et hvitt firkantet håndkle rundt den lange kroppen, som så vidt dekker det nødvendige. 

Vi går sammen inn mot stuen, og jeg videre til badet for å kle på meg joggebuksen og hettegenseren som ligger klar. Jeg steller meg opp foran speilet, det er flekkete og skittent, men det eneste jeg legger merke til er meg selv. Jeg fniser mot meg selv, klarer ikke stoppe å smile og rødmer mer enn noen gang. Dette, denne følelsen er bare helt fantastisk. 

 

Han ligger i sengen min, over dynen og moser de fire kosebamsene jeg har liggende på puten. Vi skal til å legge oss. Jeg kjenner det kribler i magen og er så glad han virkelig er her. Jeg går mot skapet mitt og finner frem den store grå t-skorten jeg vanligvis sover i. Han kikker mot meg, også ned på t-skjorten jeg har i hånden. Som om det skulle vært noe galt med den. Jeg tar den på og går sakte mot sengen, der han ligger. Han kunne godt ha vært hvor som helst annet sted i verden, men han er her. Akkurat her hos meg, i sengen min. Jeg føler en lykkerus som snart er i ferd med å bruse over. Jeg smiler mot han, men får merkelig nok ikke noe smil tilbake. Så lener jeg meg mot han og gir han et lett kyss på munnen, før jeg tar hånden forsiktig i pannen og stryker den sakte nedover kinnet hans. Han snur seg unna i en brå bevegelse, avviser meg på en ubehagelig måte. Jeg føler meg dum og klein, hvorfor gjorde jeg dette? Herregud hva er det jeg tenker på, gikk jeg for langt? Jeg skvetter til av at han tar et hardt tak nederst i t-skorten min. Før han lener seg over meg, og rykker den hardt av. Jeg føler det som et ubehag, noe jeg ikke hadde forventet. Forsiktig trekker jeg meg til siden, hvor jeg får litt dyne over den spinkle nakne kroppen min. Jeg ser opp på han og prøver å smile, men det er som at kroppen min ikke vil. Jeg klarer ikke få munnen opp. Et smil som har vært det letteste de siste dagene er plutselig blitt til noe av det tungeste, det er som om munnen min er blitt dratt ned og hodes fast. Enda et hardt tak, jeg skvetter. Denne gangen i dynen, han tar et hardt tak og røsker den bort fra meg. Jeg ser han dypt inn i de blå øynene, som lenger ikke er de samme. Jeg ligger der naken. Helt naken. I min egen seng, det som skulle være det tryggeste stedet i hele verden.

 

Jeg hører et smell, et smell av ytterdøren som slenges hardt igjen. Det er mørkt ute, men også her inne, på rommet. Jeg kan kjenne den kalde luften snike seg inn mellom den lille glipen i vinduskarmen. Den stryker meg over brystet. Brystet ligger nakent. Jeg ligger fortsatt i sengen, den som nå verken inneholder puter eller dyner. Kun kroppen min. Et skall jeg er plassert i. Den blør, kroppen jeg er i blør. Jeg ser det på lakenet og føler det nedentil. En lidelse mellom beina, men enda vondere i hjertet. Den skammen jeg nå bærer, det bedraget. Jeg er ensom og holder nå på en indre irritasjon et sinne, jeg har fått et hat. Et hat av en smerte jeg aldri før har kjent på. 

 

Jeg er utmattet og kroppen verker, men samtidig er det akkurat som at jeg ikke føler noen verdens ting. Jeg er helt tom. Jeg kan kjenne det store tunge hjerte mitt banke. Det banker hardt og fort, slag etter slag, som om det har kappløp med seg selv. Jeg har blikket opp mot taket, det er skummelt. Det er mørkt og kommer nærmere og nærmere. En følelse av å bli kvelt inni sin egen kropp, en slags panikk. Kan man rive et minne bort fra hjernen, skrape det vekk om mulig? Det er dette jeg vil. Jeg må ut av min egen kropp. 

 

Jeg står naken, helt naken og ser på meg selv i speilet. Jeg studerer det lange tykke håret. Det er blitt rufsete, og når meg ikke lengre enn brystene. Jeg lar blikket fortsette, over hoftene, nedover lårene og videre helt ned til føttene. Jeg er lang, jeg er tynn. Jeg er rød, skrittet mitt er rødt og lårene, det renner. Jeg er blek og jeg er ødelagt. Jeg er jævlig, dette er avskyelig og han er, Will… Jeg skvetter til, av ringeklokken, et hardt, skremmende kling. 

#22 - Maria Troli

Alle barna ler høyt og synger skogsviser med læreren Melbert. Sola skinner når Lille Leander og klassekameratene går inn i skogen. Lille Leander er en syv år gammel supermodig gutt. Han er full av energi og er alltid like glad i finne på mye sprell.
Det Lille Leander elsker aller mest er å dra på eventyr med barneskolen. Pluss å være med vennene Truse Truls og Runde Rakel. Og i dag er han jammen i meg heldig! Klassen hans skal nemlig ut i dag å plukke sopp i skogen.

– Så kul skog … ååå og så fine kvister og pinner! De er jo perfekt til å stikke folk med! Roper Lille Leander og titter rundt seg med svære, runde øyne.
Vennene Truse Truls og Runde Rakel ser på Lille Leander og begge nikker. Plutselig løper de alle tre mot hver sin pinne.

– La oss sloss med pinnene. Akkurat som i Lego Ninjago! skriker Truse Truls.
Lille Leander, Truse Truls og Runde Rakel tar opp pinnene og leker at de er fete sverd.
– Jeg vil være Lloyd. Sier Lille Leander og retter på de runde brillene sine.
Dessverre rekker ikke vennegjengen å ha pinnekamp lenge fordi læreren Melbert stopper dem opp.
– Nei og nei unger! Hva er det dere holder på med. Dere får fortsette pinnekampen deres når vi har kommet til soppstedet. Forteller læreren Melbert med en glad tone.
Runde Rakel og Truse Truls legger ned pinnene sine, men ikke Lille Leander. Han tar pinnen oppi den lille sekken sin. Så løper han til de andre klassekameratene med pinnen stikkende ut av sekken.

Klassen til Lille Leander har ikke gått langt før de ender opp på soppstedet. Læreren Melbert forteller at soppstedet har mange kantareller, traktkantareller og fåresopp. Planen er at klassen skal plukke disse soppene og senere steke og spise de. Lille Leander følger ikke helt med når læreren Melbert snakker. Han vil heller se på alt det fine rundt dem. Så mange fine sopper i alle mulige fasonger. Så grønt og pent over alt. Så alt for mye å se på.

Plutselig faller en kongle ned på hodet til Lille Leander.
– Au! Mumler Lille Leander og klør seg i de oransje krøllene sine.
Lille Leander bøyer seg ned og plukker opp konglen. Han ser på den og ler når han ser at den er oppspist. Den minner han om en maiskolbe. Enda en kongle faller ned på hodet til Lille Leander.
– AUUUU! Hvisker Lille Leander høyt og klør seg nok en gang i de oransje krøllene sine. Denne gangen titter han opp og får øye på et lite ekorn som ser ned på han med store øyne. Lille Leander smiler og forstår nå at ekornet må ha kastet konglene ned på han.
– Nei, vent på meg. Ikke dra vekk. Utbryter Lille Leander når ekornet hopper til et annet tre. Det tar ikke lang tid før ekornet har løpt vekk fra klassen og soppstedet.

Lille Leander ser forsiktig på læreren Melbert som fortsatt snakker ivrig om sopp til klassen. Så ser han bort på ekornet som har stoppet opp ved en sti ved enden av soppstedet. Ekornet ser på han med de store øynene sine. Lille Leander føler at ekornet smiler til han. Med en liten bevegelse begynner Lille Leander å snike seg unna klassen og læreren Melbert.

Lille Leander tenker på Ninjago og leker at han er Lloyd. Lloyd er en ninjakriger som kjemper mot de slemme. Lille Leander bestemmer seg for at han skal ut på eventyr.

Lille Leander hopper og spretter etter ekornet. Det han ikke legger merke til er at ekornet løper inn i den skumle skogen.
– Well you’re dealing with a Master. My fists are faster uuu…and it’s Ninjago! Punch, kick, gimme nunchucks quick! Synger Lille Leander høyt. Han svinger hodet fram og tilbake sånn at krøllene på hodet rister.

Plutselig forsvinner ekornet opp et stort tre og inn mellom bladene. Lille Leander stopper brått opp og titter opp det store treet. Han retter på de runde brillene sine.
– Ååå … kom tilbake lille ekorn. Sier han trist og biter seg på underleppa.

En ugle begynner å synge i det fjerne. Lille Leander ser vekk fra toppen av treet og begynner å se rundt seg. Alt han ser er store, skumle trær som tårner over han. Lille Leander ser også nysgjerrig bort på noen røde flagg som står spredt rundt i skogen. Han kjenner seg ikke igjen og er forvirra. Lille Leander føler seg veldig liten der han står. Klassen hans og læreren Melbert er ikke å se.

– Dette var en dårlig ide, merker jeg. Mumler Lille Leander.

Plutselig lyder et dyrehyl og et skudd gjennom skogen, og Lille Leander fryser fast i bakken. Det høres ut som en av de fangede dragene i Ninjago. Øynene til Lille Leander blir store som tallerkener. Blir de skutt mon tro? Lurer han på. Han føler seg redd og tenker at det kan være slemme ninjaer som skader dragene. Men nei! Lille Leander skal ikke være redd. Han tenker på de gode ninjaene som er modige og redder dragene fra de slemme ninjaene.

Enda et hyl kan høres. Denne gangen er det enda nærmere. Det høres ut som hylet kommer fra de mørke områdene rundt Lille Leander. Han drar fram pinnen sin fra sekken, og holder det opp foran seg.
– Nå får slemme ninjaene bare komme. Sier Lille Leander og ser bort mot mørket av skogen.

Lille Leander fortsetter å stå musestille, og ser bort mot mørket av skogen. Plutselig ser han at noe beveger på seg i mørket. Det høres ut som om noen sleper på noe tungt. Han strammer grepet rundt pinnen sin og begynner å skrike:
– Kom ut! Sloss med meg om dere tør ninjaer … eller er dere bare pyser som dreper drager?! Enda en skygge beveger på seg i mørket. Nå er Lille Leander sikker: han er ikke alene og han må sloss mot de slemme ninjaene.

Med et krigsrop begynner Lille Leander å løpe mot mørket. Han løper så fort han klarer over barnåler og kvister, men han kommer ikke langt. Plutselig snubler Lille Leander i en svær grein. Han faller med ansiktet ned i bakken, og mister taket på pinnen.
– Auuuuuu. Mumler Lille Leander og setter seg opp.

Men han merker at noe er galt. Alt han ser blir ufokusert. Hvor er brillene mon tro? Lille Leander setter seg på knærne og begynner å lete etter brillene sine. Ut av det blå er en av skyggene fra mørket rett foran han. En svær hånd og et par runde briller kommer til syne. – Hoho er det disse du ser etter, unge mann? Kommer det fra en hyggelig jeger som står foran Lille Leander.

Lille Leander skvetter så mye av stemmen at han tisser litt på seg. Han røsker til seg brillene og tar de på. Så ser han ned på den lysebrune buksa si som nå er mørkebrun foran.
– Å nei, ikke nå igjen. Sier Lille Leander med trist stemme. De slemme ninjaene er glemt for lengst.

Den hyggelige jegeren ser bekymret på Lille Leander.
– Kjære vene gutt. Hva gjør du egentlig her ute? Vet du ikke at det er jaktområde? Forteller den hyggelige jegeren.
Lille Leander titter opp på den hyggelige jegeren. Han åpner munnen i sjokk.
– Ååå så høy du er! Du er jo høyere enn pappa. Sier Lille Leander og ler smått.
Den hyggelige jegeren ler og tar seg på den skjeggete haken sin. Han har på seg kamuflasjeklær. Som gjorde det vanskelig for Lille Leander å spotte.
– Jeg tror du og jeg skal finne ut hvor du kommer fra. Det er sikkert noen som er bekymret for deg, unge mann. Jeg kan også se at du trenger et nytt skift. Sier den hyggelige jegeren.

Lille Leander nikker med hodet, og sier;
– Jeg, jeg var med skoleklassen min. Vi var på sopptur, men jeg husker ikke hvor hihi.
– Hmm … Jeg tenker at vi hvertfall kan gå ut av jaktområdet. Så finner vi sikkert skoleklassen din. Om du vil, så kan du låne jakken min for å dekke til buksen din. Sier den hyggelige jegeren og legger jakken sin på Lille Leander sine skuldre.
Jakken er for stor og ender opp med å subbe nedi bakken. Lille Leander ler og fikser på de runde brillene sine.
– Nei, vent! Roper Lille Leander og tar raskt opp pinnen sin.

Det tar ikke lang tid før den hyggelige jegeren og Lille Leander møter på klassen hans.
– Se! Det er Leander. Roper Runde Rakel.
Læreren Melbert ser ut som et lik da han spotter Lille Leander komme gående med et smil. Og han blir enda mer hvit i ansiktet da han ser den hyggelige jegeren.

– Nei, himmel og hav! Gåttabanen nå er jeg skuffet over deg, Leander Olsen Mysing! Du kan ikke under noen omstendigheter gå vekk fra klasseturer. Dette er fjerde gangen det her skjer! Skriker læreren Melbert med skjelven stemme.
Den hyggelige jegeren ler lavt da han hører at Lille Leander har gått seg bort flere ganger.

– Og du! Hvem er du egentlig? Hvordan og hvor fant du han? Spør læreren Melbert av nysgjerrighet.

Imens de to voksne mennene snakker sammen, er Lille Leander omringet av klassekameratene sine. Spørsmål kommer fra alle kanter. Han står som et spørsmålstegn med pinnen sin i hånda og en alt for stor jakke på seg. Lure Ludvik spør han om hvorfor han holder en pinne. Fisefine Fredrikke vil vite hvem som eier jakken hans.
Men alt Lille Leander svarer er at han har vært ute på eventyr og kjempet mot slemme ninjaer.

Lukk meny